GJENNOM NATTEN – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2019 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

GJENNOM NATTEN

Publisert: 5. mars 2017 Tema: Min bil

God tid til ferja. Da går det an å stoppe og nyte fjellhallen før ferjekaia på Manheller.

Siste ferge fra Dragsvik går 01.25. Det passer bra, da er det bare å sette seg i bilen i stedet for å legge seg om kvelden, tenker jeg når jeg sitter og planlegger en tur til Oslo. Forventningene som begynner å spire allerede når jeg legger reiseplanen minner litt om mine forventninger før sommerens ferietur på Autobahn.

Forventninger kan være som en blomsterbukett. Nå, i Norge, midtvinters, er sammensetning og fargepalett ganske annerledes enn før en sommerlig familieferie langs frifartsveier. Nå handler det nemlig ikke om muligheten til å kjøre fort, for jeg tar selvsagt hensyn til disse runde skiltene med rød kant og tall inni.

Nei, det første som siger på idet jeg setter meg inn i min etter hvert velkjente 320d og triller rolig ut av Høyanger, er en følelse av luksus. Joda, min F31 har skinntrukket dashbord og supre sportsseter, og det bidrar nok, men stemningen som siger på er først og fremst dominert av den forlokkende muligheten som sikkert er mangelvare for de fleste småbarnsforeldre: Alenetid.

Allerede gjennom Høyangertunellen er følelsen nærmest sakral, og jeg leter fram min kanskje særeste musikk fra bilens harddisk: Bachs messe i h-moll, i en innspilling med Sir John Eliot Gardiner. Barokk korsang på full guffe og flimrende tunnellys gjennom panoramataket er en så spesiell kombinasjon at det nesten blir litt psykedelisk.

Veien slynger seg småkupert langs Sognefjorden. Her er det både morsomt og krevende å stå på litt om du har dårlig tid til ferga. Nå har jeg rikelig med tid, og finner heller et passelig tempo. Jeg bremser sjelden foran svingene, jeg bare glir gjennom, på rene, uanstrengte skjær. Jeg vurderer ikke engang å vippe over i Sport for å få mer gassrespons og nedgiringsiver, for dreiemomentet i dieselfireren er mer enn nok til å skylle meg effektivt av gårde likevel.

Det eneste levende vesenet jeg registrerer de første fire milene er ei villgeit. Den kommer litt brått på, godt ute i veien midt i en sving, men lever ikke særlig farlig likevel. For selv om jeg er langt inne i en mental boble som bare inneholder Bach og bil, er fokuset på nettopp det å kjøre så sterkt at reaksjonstiden er upåklagelig, om jeg selv skal si det …

Klokka er tre om natta. Da er det ikke trengsel på fodnesferja.

H-mollsmessa varer omtrent helt til jeg begynner på Hemsedalsfjellet. Da slår jeg av. Termometeret viser null grader idet jeg begynner på stigningen, og de første flekkene av snø og is dukker opp. Over i Sport. Nå er både jeg og bilen i et annet modus.

Det handler på ingen måte om å komme seg fortest mulig over fjellet, for jeg har strengt tatt alt for god tid til den første avtalen i Oslo. Det jeg kjenner på oppover fjellsiden er heller det jeg vil våge å kalle en modernistisk tilnærming til bilkjøring. Litterære modernister som James Joyce og Virginia Wolf droppet jo tradisjonelle plott som drivkraft i historiefortellingen. De var ikke så opptatt av hva som skjedde, men utforsket heller hvordan.

På samme måte er det meg nå revnende likegyldig når jeg kommer fram. Alt handler om hvordan. Jeg kjenner på hvordan forhjulene leter etter feste på vei inn i de vide serpentinsvingene, og liker følelsen av at bilen lever. Så nei, BMW-purister som mener bakhjulstrekk og hydraulisk styreservo er det eneste saliggjørende: Styrefølelsen er ikke død, heller ikke i en F31 xDrive.

I sportsmodus velger automatkassen også fornøyelig riktig gir, og når jeg mater på fra midten av svingen og ut er hekken herlig med på leken. Jeg vurderer en kort stund å vippe over i Sport+ for å kunne kjøre litt mer sidelengs, men slår det fra meg. Jeg kommer til at det som passer best til nattens atmosfære heller er å balansere på slippgrensa – med minst mulig blinking fra den gule lampa.

Stigningen opp Hemsedalsfjellet er egentlig litt for kort. Eller mer presist: Det er for lange, rette skjæringer langs fjellsiden. De gode svingene kan telles på en hånd. Desto viktigere å nyte dem til fulle …

Oppe på høyfjellet vipper jeg tilbake til Comfort. Ikke for å slappe av, men nå er utfordringene av en annen karakter. Selv om dette er et år med veldig lite snø, fyker det en del, og den snødekte veibanen er blankpolert og glatt. Fartsavpasning til sikt og før svinger må til. Men lyktestolpene midtfjells hjelper faktisk en hel del på sikten i snøføyka, og jeg kommer igjen inn i en slags flytsone. Jeg tar meg i å stortrives, også nå.

Månen hang som en ledestjerne gjennom hele Hallingdalen.

Omtrent idet månen dukker opp nedover mot Hemsedal, mener jeg å få en ny forståelse for hva en mann som Lars Monsen holder på med. Ikke den fysiske biten, selvsagt, for jeg sitter jo bedagelig på rumpa, i en varm og komfortabel bil. Men jeg kjenner litt på den mentale lengselen jeg kan spekulere i at driver ham.

I en tid der alt skal deles, helst akkurat idet det skjer, er det noe med å ta seg tid til å være uforstyrret i øyeblikket. For min del, og trolig også Monsens, tenker jeg med meg selv der jeg kjører, er følelsen av å mestre litt krevende utfordringer som en akustisk forsterker.

Opplevelsen av å kjøre nedover Hallingdalen nattestid er derfor noe langt mer enn effektiv transport. Jeg har et intenst fokus på å kjøre bil, for jeg må være obs på skiftende føreforhold og faren for at det plutselig står et dyr midt i veien. Samtidig har jeg tid og rom til å tenke. Lange tanker. Ting jeg sjelden tenker på dukker opp i bevisstheten. Det er som om jeg slår rolige akkorder på min egne emosjonelle klangkasse.

Som redskap for en slik mental reise er min 320d nær perfekt. Etter å ha kjørt den nye 5-serien er det likevel en del av den honningkrukka det går an å savne på en slik tur: Fjæringskomforten. Min F31 er fast og kontant, og det liker jeg som regel, men nedover de verste telehivene mot Gol gir det ganske store bevegelser i bilen. Her hadde nok en 520d gitt en betydelig mer behagelig flyt.

Når det begynner å lysne av dag, tar det seg også opp med trafikk. Da forsvinner jeg mer og mer ut av den mentale tilstanden jeg har forsøkt å beskrive – og skrur på nattradio og etter hvert morgenradio. Likevel dukker det opp langtidsminner som for eksempel dette:

Da jeg var på det ivrigste med lærekjøring påstod min far noe i retning av «ja, ja gutten min, du blir nok lei av å kjøre bil en eller annen gang, du også». Jeg protesterte, men vet ikke om de ble et veddemål ut av det. I så fall ville jeg være i posisjon til å hevde at jeg har vunnet nå. For jeg har prøvd, atskillig hardere enn denne firehundrekilometersturen gjennom natten også – men nei. Jeg blir aldri lei …

Sandvika. Soloppgang og kø. Hva som setter stemningen kommer an på perspektivet …

Den sterkeste bekreftelsen på dette får jeg når jeg står og stamper i Sandvika, i det tidlige morgenrushet inn mot Oslo. Det har jeg gjort før, for jeg bodde i en periode her og jobbet i Nydalen, så jeg vet hvor hatpreget akkurat dette kan være. Men nå, etter en natt i bilen, og jeg egentlig burde være både sliten og gretten, er opplevelsen en helt annen. Jeg tar inn over meg den vakre soloppgangen over Oslofjorden, og bryr meg ikke om kø og saltsprut.

Hvor mange andre som kjører her har dette fokuset? Jeg tenker at det er et åpenbart eksempel på hva mentalt fokus har å si. Du har begge bildene i frontruta, samtidig. Spørsmålet er hva du velger å ta inn over deg.

Så nei, etter rundt regnet seks timer i bil gjennom natten, er det ikke slik at jeg er sjeleglad for å komme meg ut av den. Jeg er heller takknemlig for det jeg fikk oppleve. Om jeg ville byttet ut denne kjøreturen med en tretimersreise med fly? Aldri! Hadde det ikke vært fristende å tenke seg en fremtidsverden med hyperloop, slik Elon Musk også arbeider med, som kanskje kunne ha skutt meg fra Høyanger til Oslo på 15 minutter?

Nei. For min del har reiser av denne typen en verdi i seg selv. Den tiden jeg investerer her, bruker kanskje andre på coaching i mindfulness.

Nedsaltet bil, småsliten sjøfør. Men etter en kjapp spyling og en powernap er begge klar til å møte dagen.
Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Min bil:

WIE ES SEIN SOLL VOKSENPOENG

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no